NÅR FORSTO HAN DET - EGENTLIG?

Når forsto han det egentlig?
De store hendelser i Betlehem skjedde da han var bitte liten. Hva har hans mor og far fortalt ham om englene og vismennene, Herodes og flukten til Egypt? Sikkert en hel del.
Vi aner en gryende identitet da han tolv år gammel er i tempelet og snakker med de skriftlærde. Det er jo svært modent av en guttunge og kalle tempelet ”min Fars hus”.
Går vi utelukkende ut fra bibelsk materiale rommer det ingen informasjoner om Jesus fra tolvårsalderen til han er om lag tretti. Vi aner bare at han har jobbet hjemme hos sin far i Nasaret som tømmermann. Skriften kaller ham både tømmermann, og tømmermannens sønn. Men hva tenkte han om seg selv de årene han jobbet som håndverker?
Vi forstår at han har tilegnet seg kunsten å skrive, lese og regne, og i tillegg en solid mengde kunnskaper om sitt folks historie.
Det aner meg at Jesus må ha brukt mye tid i synagogen til å lese i de store bokrullene, for han var flink til å sitere fra dem. Jeg tror også at Josef, og helt sikkert Maria var flinke til å opplyse sine barn med sine muntlige fortellinger fra de hellige bøker.
Men når forsto han egentlig hvem han var? Skjedde det gradvis fram til den dagen da han ryddet bort sine verktøy i snekkerverkstedet og bega seg ut på landeveiene?
Hadde han ekstraordinære opplevelser? Fikk han besøk av engler? Talte Gud til ham direkte, for eksempel gjennom drømmer, skriften og ved åndelige innskytelser?
Jesus har ikke nevnt noe om dette. Da han står fram synes det hele å være avklart. Han har en naturlig autoritet som de har som vet hvem de er og hva de skal.
Brukte han lang tid på å forberede den fantastiske talen han holt på berghellingen ned mot Genesaretsjøen, eller ble ordene gitt ham etterhvert som han hadde bruk for dem?
Hva tenkte han da han gjorde det første under? Ble han overrasket? Følte han det som om han hadde prestert noe? Tenk på vannet som ble forvandlet til vin, og på de fem tusen som spiste seg mette på to småfisker og fem små brød- - -.
Hvilke tanker hadde han om seg selv da han var sammen med disiplene? På en måte var han som en av dem. På en annen måte var han annerledes. Han var den som talte. De lyttet. Han var læreren. De var elevene. Opplevde han sterkere og sterkere at han var en annerledes, en utvalgt?
Hvorfor spurte han disiplene om hva folket i sin alminnelighet mente om ham? Og hvorfor var han nysgjerrig på hva disiplene selv hadde for tanker om hvem han var? Han var jo vokst opp midt blant dem, som en av minst fem søsken. Og ingen ting tyder på at han hadde skilt seg spesielt ut i søskenflokken og i nærmiljøet.
Han var opptatt av sin identitet og sitt spesielle kall. Men når forsto han at han var Messias, den redningsmannen som hans folk hadde ventet på gjennom hele sin lange historie?
Var det oppe på Tabors fjell han fikk klarhet over sitt Messias kall? Der møtte han to av den gamle tids sterkeste Messias profeter, Moses og Elias, og førte en samtale med dem.
Årene gikk, og han hadde vandret rundt i landet med sine disipler, og fortalte helt alminnelige mennesker at deres Gud, Jahve, elsket dem, og hadde en frelsesplan for dem.
Han ble ikke helt forstått, for da som nå var den materielle virkelighet den de best kunne forholde seg til. Da han sa: ”Mitt rike er ikke av denne verden!” var det en gåtefull talemåte. Han talte ofte i gåter, eller lignelser som man kaller det. Da, som nå, ønsket folk en politiker som forsto dem og arbeidet for å kjempe deres kamp. De satte sin lit til ham, som folkene nå setter sin lit til USA´s nyvalgte president, Barack Obama.
Men så, etter tre år på vandring, drar han med sitt følge opp til Jerusalem. Hva er det han opplever som gjør at han føler dragning mot ”den hellige by” på denne tiden? Ser han hva som kommer til å skje, og ser han det i klarsyn? Eller er han drevet fremover av noe som er uforståelig for tanke, en følelse, noe han ikke kan motstå?
Da de ankommer Betania, byen hvor hans nære venner, søstrene Marta og Maia og broren Lasarus, bor må han ha følt at nå får det briste eller bære. Og full av kunnskaper om de gammeltestament-lige profetier ser han nå klart for seg at den store byen skal erobres som den første av alle byer i verden. Men ikke med pomp og prakt, og ikke med krigere og militær strategi. Det er ikke kongekronen, eller regjeringssete han har tatt sikte på.
Han vil vise seg for det alminnelige menneske, for mannen i gata, og avsløre at hans makt ikke er en krigsmakt, og hans mål ikke er et statskupp.
Han må ha vært godt kjent i traktene for han ber disiplene om å gå til et bestemt sted og hente ham et eselføll ved å si til eieren: ”Herren har bruk for det!” Vel. Så må vi anta at denne eseleieren visste hvem ”Herren” var.
Nå utspiller det seg en selsom scene, et nærmes patetisk opptrinn. Oppe på den utemmede eselfolens unge rygg sitter mannen fra Nasaret, han de kjenner som den vandrende rabiner.
Hele situasjonen er som en karikatur av en statsmanns inntog i hovedstaden. Det er bare det at all stas og fjas, som bannere, vimpler og hornmusikk og krigere i uniformer, er erstattet av folk som skriker og vaier med avskårne palmegrener, og som i stedet for ”den røde løper” brer ut sine klær på veien foran eselfolen som bærer Jesus på sin unge rygg .
”Redd oss nå!” roper de. Du Davids sønn: ”Redd oss nå!”
Jeg undrer på hva Jesus tenker der han sitter, når han hører dette ropet om hjelp. Gir det han mot til å ri helt inn til tempelplassen? Han må være inderlig klar over at den hjelp de ber om er han ikke i stand til å gi dem.
At hans strategi står helt kart prentet i hans tanker, tror jeg ikke. Han styres nok dunkelt av et kall, av en anelse. Vi forstår jo senere at han gjennomgår en kamp om valg av strategi. Det kalles å bli fristet av djevelen. Brød av stein? Båret på englevinger? Makt over jordens alle riker? Mulighetene var mange for denne unge mannen, men han lot seg ikke distrahere. Han ville gå hele veien.
Hva tenkte han under påskemåltidet? Var han så helt identifisert med jordas treller at han sammenlignet vintreets frukt med sitt eget blod, og det usyrede hvetebrødet med sitt eget kjøtt? Hva uttrykte han for inderlig ønske da han ba disiplene om å spise og drikke hans legeme og blod, og holde på med det helt til han kom tilbake til dem?
Jeg tror han ville nærhet! En nærhet som kan uttrykkes med å være ett med ham og han med dem.
Men etter måltidet, etter påskefesten, kommer anfektelsen. Han trenger hjelp til å be, og ber disiplene om å stå sammen med ham i kampen. Men de sover. Det er jo midt på natten. Han kjemper alene! Og hva ber han om? At det som venter ham ved veiens ende, allikevel ikke må skje. Far! Ta denne kalken fra meg!
Han føler på den menneskelige angsten for smerte og fornedrelse. Han var jo som en av dem som ligger inne i parken og sover.
En scene som nå utspiller seg der inne mellom parkens gamle trær har svidd seg fast i meg. Der kommer han den skuffede, han som sviktet og gjør som han hadde forklart dem som skulle arrestere ham: Han går like fram til Jesus og kysser ham. Judaskysset.
Hva tenkte han den rene, som hadde talt om kjærligheten som Guds store idé, da fukten av forederiets kyss ble etterlatt på hans solbrente kinn? Brant det i huden hans? Tørket han det bort?
Kysset ble preludiet. Nå ble smertens alvor innledet. Nå vet han nok at begeret må tømmes. Nå blir han alene, helt alene det siste stykke av den tornefulle veien. Først skal han stå ansikt til ansikt med rettsvesent og dømmes til døden uten at det blir funnet skyld hos ham. Dommeren vet dette og vasker sine hender. Men en slik ugjerning kan ikke vaskes bort med såpe og vann.
Via Dolorosa er veien blitt kalt, den tunge veien der han bærer sitt kors opp til retterstedet. Det er vel ikke så meget den fysiske smerte som gjør at han segner under børa, men blikket fra alle dem som har følt at han har sviktet dem.
Hammerslagene kastes tilbake som et smertens ekko, og korset reises med den avkledde tømmermannen til spott og spe for alt folket. Dette offer bure ha fått være rent og uplettet. Men nei, de reiser to kors. ett på hver side av ham, hvor to kriminelle personer er naglet fast. Se! Tre røvere!
Våkent overhører han forbryternes krangel og argumenteringer. Hans frelsergjerning fullbyrdes da han hører den ene stakkarn si: ”Herre tenk på meg når du kommer i ditt rike!” og han selv svarer: ”Sannelig, i dag skal du være med meg til paradis!” Raust, hva? Han ba om en tanke, men arvet et paradis!
Og da han ropte dette fortvilte spørsmålet ut i natten. ”Min Far, hvorfor har du forlatt meg?” var han ikke i tvil om hvem han var og hva hans oppgave var.
Døden har ikke krefter sterke nok til å holde på en mann hvis hjerte er ren kjærlighet.
-
Alle min bloggvenner ønskes en velsignet påske med: ”Han døde, ja! Men han oppsto fra de døde den tredje dagen! Og han har lovet at alle vi som tror på ham skal leve, selv om vi dør!”