VITAL BEVISSTHET (Mindfulness)

Jon Kabat-Zinn, professor i atferdsrelatert - og preventiv medisin, har skrevet en bok med tittelen ”Wherever You Go, There You Are”. Boken er oversatt til norsk og utgitt ved Arneberg Forlag AS og har tittelen ”Akkurat nå”. Dette finner jeg meget interessant, for jeg har siden sommere 1961 brukt begrepet ”Vital bevissthet” som en karakteristikk av min venn Gordon Johnsen. Det sentrale ordet i Kabat-Zinn´s bok er ”Mindfulness”. I min engelske ordbok er maindful oversatt med oppmerksom eller omhyggelig.
Jeg har flere ganger fortalt om Gordon Johnsens vitale bevissthet, som har forbløffet meg og inspirert meg, men som har vært vanskelig å gjøre til min.
På den tiden jeg traff Gordon Johnsen for første gang var uttrykket ”her og nå” et motebegrep. TV-mannen Haagen Ringnes brukte det som tittel på ett av sine populære programposter. Og Gordon selv var en flittig bruker av uttrykket. Han sa ofte: ”The only time is no, and the only place is here”.
Jeg ble aldri fortrolig med uttrykket, rett og slett fordi jeg hadde problemer med å forstå ”nå” som et statisk begrep. Og ”her” som noe annet enn et statisk begrep. Likevel var jeg fascinert av Gordons vitale bevissthet. Han var 100% tilstede i ethvert møte. Selv ville jeg – for eksempel - gjerne forberede meg til supervisjonsmøtene jeg hadde med ham en dag i uken, gjennom 13 år. Men han trengte ingen forberedelse. Han hadde alltid et forberedt sinn. Det vi skulle samtale om sto alltid tindrende klart for ham. Han tok gjerne notater, men jeg så aldri at han leitet de opp igjen under slike samtaler. Hans vitale nærvær var eksepsjonelt.
Jon Kabat-Zinn har tatt mål av seg til å lære oss bestemte meditative teknikker så vi etter hvert kan oppleve styrken i en absolutt tilstedeværelse her og nå. Metoden er en syntese av Østens og Vestens erfaringer og kunnskaper på disse områder.
Det tok lang tid før jeg selv kunne bruke ”vital tilstedeværelse” i mitt arbeid og familieliv. Her er en historie om en aha-opplevelse:
Da vår datter Anne Kristin var liten ville hun at jeg skulle være hos henne når hun la seg for å sove. Da hele ”legge-ritualet” var gjennomført (og det måtte ikke jukses på noen som helst måte) vill hun at jeg skulle ligge ytterst på sengen hennes helt til hun hadde sovnet (en særdeles ubekvem hvilestilling). Da jeg trodde hun hadde sovnet forsøkte jeg å snike meg ut av sengen, men nei: ”Pappa! Ikke gå!” Vel, så var det ned igjen, og om en stund ble det et nytt forsøk på å komme fri. Men nei, hun sanset ethvert fluktforsøk. Situasjonen ble uholdbar. Jeg ble tvunget til å tenke nøye igjennom hva som egentlig forgikk. Konklusjonen var klar: Hun legger seg med angst for at jeg skal forlate henne, og jeg tror i en videre forstand. Da alvoret i dette gikk opp for meg sa jeg til meg selv: Nå legger du deg med det i tankene at du skal være hos henne 100%, og om det så var helt til du våkner i morgen tidlig. Et par dager etterpå kom det fra jenta mi: ”Pappa. Du trenger ikke å ligge her lenger!”
En annen episode som har befestet min tro på vital bevissthet i enhver ”være-hos-situasjon”, det være seg barneoppdragelse, kommunikasjon i ekteskapet, og i terapeutiske situasjoner, er denne:
Jeg var kommet dødstrett hjem etter en slitsom dag og satt i gyngestolen for å hvile mitt sinn og min trøtte kropp. Plutselig står Ingar, 12 år, foran meg. Jeg hører han snakker til meg. Jeg registrerte faktisk at han sa: ”Far!” på mange forskjellige måter, i håp om å finne det uttrykket som kunne trenge gjennom min forsvarsbarriere og berøre min vitale nerve. Plutselig hører jeg han si: ”Å, far, nå er du skikkelig trøtt, altså!”. Jeg tror det var fordi jeg opplevde formuleringen som omsorg og ikke forventning, at jeg plutselig våknet. ”Nå syns jeg du skulle gå inn på soverommet og hvile deg litt!” Jeg kan huske jeg svare: ”Å takk, gutten min. Det er det beste råd jeg har fått på lenge ”. Så gikk jeg inn, la meg i sengen, omsluttet av en tolv år gammel guds omsorg for sin far. Hvor lenge jeg lå vet jeg ikke. Men da jeg sto opp følte jeg meg våken og uthvilt, ropte på gutten og kunne være vitalt tilstede under samtalen.
Det finnes et ord som hører hjemme i denne sammenhengen, et herlig fagord som er devaluert ved alminneliggjøring. Ordet er empati, og brukes som omsorg, ”synes-synd-på” og å gi støtte til. Men satt inn i en faglig sammenheng er ordet et av de viktigste vi har i alt arbeidet som angår menneskers sjelsliv. Jeg tror det var hos Murray Bowen jeg først støtte på ordets faglige innhold. Han snakket om å være vitalt tilstede i møte med pasienten for å bruke sine personlighetsressurser som verktøy, men med en streng faglig referanse. Jeg har en historie som belyser dette:
Gordon Johnsen ba meg være bisitter under en samtale med en pasient han var meget redd for. Han fryktet pasienten kunne angripe ham voldelig. Pasienten så skummel ut . Han var svart i sinnet og snakket aggressivt og truende. Men av en eller annen grunn klarte Gordon å få ham til å snakke om seg selv og sitt ulykkelige liv. Mens mannen snakket så jeg at Gordon gråt. Tåene rant ned over kinnene hans. Så sier han, med all verdens empati i stemmen: ”Å! Du må ha hatt det fryktelig fælt?” Replikken forvandlet pasientens uttrykk øyeblikkelig. Han brast i heftig gråt, og Gordon signaliserte at jeg nå kunne gå. Kall det hva du vil, men for meg var dette psykoterapi på sitt beste. Empatien avsløres her som en faglig holdning hvor endog terapeutens affekter ble tatt i bruk, og uten at terapeuten mistet den faglige styringen av prosessen,
---
Jeg forsøker å fravriste klokka enerett på tiden min. De gangene jeg selv opplever min vitale bevissthet betyr klokka ingen ting. Den lykkeligste tiden i mitt liv var årene jeg ikke hadde klokke. Det vitalt bevisste menneske vet alltid hvor mange klokka er.