onsdag, august 04, 2010

MED ET LIKEVEL I HÅNDVESKA

Hun var lammet av angst. Angsten styrte hele familien. Det tok lang tid før hun fikk mot til å komme til sykehuset. Jeg fikk hun og mannen som pasienter i familieavdelingen. Det var et par herlige mennesker, ressursrike og kjærlige, men hun var lammet av angst. Også han var lammet av hennes angst.
Jeg gikk meget forsiktig fram i behandlingen. Mitt mål var å hjelpe henne til å se angsten i ”kvitauge” og fungere likevel. Alt gikk bra inn til hun i en somatisk legeundersøkelse ble ”brutalt” henvist til sykehusinnleggelse fordi legen ikke ville ta noen risiko. Angsten meldte seg med full kraft. Hun ba seg utskrevet og ville reise hjem.
Det tok lang tid før jeg klarte å motivere henne til å fortsette behandlingen. Sykehusinnleggelsen ble det ikke noe av, for kvinnens symptomer forsvant før innleggelsen ble aktuell. Men situasjonen ble lærerik. Både hun og mannen, den somatiske legen og jeg begynte å forstå betydningen av kvinnens selvaktelse.
Vi trente på løsrivelse. Mannen og villaen hun bodde i ble utgangspunktet. Meter for meter bega hun seg bort fra tryggheten. Angsten meldte seg men hun hadde lært et ord å møte den med, og ordet var likevel. Hun gikk likevel, selv om hun visste at angsten ville forsøke å stanse henne. Til slutt var det ingen limit. Hun kunne gå hvor som helst, og kom angsten gikk hun likevel, for hun hadde erfart at det skjedde ingen katastrofe.
Etter flere måneders behandling kunne de reise hjem. Hjemme fortsatte de å leve med et likevel. Mannen følte lykke ved sin nye frihet, og det samme gjorde barna. Og hun, virkelig kjempet seg framover. En dag fikk jeg brev fra henne. Hun fortalte at hun hadde lest ”Søndagshilsen” til sykehuset, hvor jeg hadde skrevet en artikkel om fenomenet likevel. Denne artikkelen la hun i håndvesken sin. Når hun var langt fra trygghetsmomentene, som hjem og mann, og angsten meldte seg, tok hun fram artikkelen, leste den og gikk videre.
Jeg hadde nådd mitt terapeutiske mål. Kvinnen våget å se angsten i ”kvitauge” for hun hadde funnet sitt likevel!

Ingen kommentarer: