mandag, august 09, 2010

QUEBAC

Det var far som fortalte meg en spennende historie om navnet vårt. Jeg var ganske liten og hadde ingen mulighet til å drive noen form for undersøkelse av opprinnelsen. Han fortalte at det langt bak i slekten var det en stor gård som brødrene spilte bort. For å skjule skammen dro de til Canada, men en av dem kom ikke lenger enn til Disenå, hvor han for reisepengene kjøpte en skogteig som han ryddet og bygde et hus og et uthus på. Og fra denne plassen kommer vår slekt.
For noen år siden tok jeg initiativ til å samle slekta der inne i skogen. De som nå eide plassen var svært elskverdige og hadde mange ting å si om livet der på gården i gamle dager. Vi ble bedt om å gå ut og sømfare den ene veggen, for der skulle navnet Kvebæk være risset inn med kniv. Det stemte. På en av stokkene fant jeg navnet skåret inn.
Men hva med forbindelsen til Quebec i Canada? Jo, det skulle ha seg slik at de som dro over og skrev hjem skal ha skrevet Quebac på norsk, altså Kvebæk. Etter sigende skal det finnes dokumenter som beviser dette.
Far mente gården guttene måtte forlate het Bjerke Gods. Men jeg har gjort en grundig undersøkelse og finner ikke dette navnet noen steder der omkring. Den eneste storgården med navnet Bjerke i østlandsområdet ligger i Enebakk og bestyres av familien Butenschøn. Jeg tror neppe det kan være den.
Uansett, det boblet i småguttens fantasi da hans far fortalte ham dette. Særlig dette at flere av guttene som hadde lidd et så stort tap emigrerte til Canada. For meg var Canada villmark, bjørn og ulv, store skoger og sjøer og fremfor alt indianere.
Vi har ikke forsøkt å spore opp emigrantene, altså fars slekt. Vi har heller ikke forsket på sannheten om at min morfar Edvard skulle være søskenbarn med Selma Lagerløv i Mårbakka. Personlig har jeg hatt nok med å rekonstruere min fars barndomshjem på Øya i Fet. Der har jeg nemlig vært. Skarpe bilder har kloret seg fast i mitt minne. Hans, min bestefar var lensearbeider, skomaker, småbruker og troende kommunist. Han var høy og skulle visst hatt kjempekrefter. I alle fall hadde han en kjempe bart. Anna, min farmor kom fra Blekinge i Sverige. Hun var dypt religiøs og hadde en depressiv legning.
De fikk sju barn. Lorentz, Hans, Søren (min far), Olaf, og Ivar som døde av lungesykdom, og jentene Frida og Astrid. Lorentz og Hans stavet navnet Kvebekk, mens min far og Olaf stavet det Kvebæk. Anna og Hans døde tidlig og barneflokken ble overlatt til seg selv. Naboene mente de burde settes bort, men kommunelegen banket i bordet og sa: ”Ikke tale om. Barna skal bo samlet. Det er langt fra at naboene kan framvise et hjem som er like velstelt som Kvebæk ungenes!”
Til slutt fant ungene selv ut at det ville være gunstig med en husholderske, og ansatte, for egne penger, Gina. Hun var et vidunderlige menneske som elsket ungene og ga dem all den kjærlighet og omsorg de hadde behov for. Og ungene elsket Gina.
En gang tok far med seg sine musikanter og dro på stevene til Skotterud. Da dukket Gine, som nå var blitt gammel, opp. Hun gikk bort til min far og sa: ”Nei så stor du er blitt, Søren!” Jeg var med blant musikantene og hadde derfor gleden av å hilse på Gina.
Kvebæk (Quebac) ligger altså ikke i Canada eller Disenå, men på Øya. Husene er revet, men stedet på brinken mot Glomma, der elva renner ut i Øyeren, oser av historie og romantikk. Dette var Kvebæk, min fars barndomshjem.

Ingen kommentarer: