Han kom til nervesanatoriet på frierføtter. Vi likte det ikke. Vi ønsket nemlig ikke å miste piken han fridde til. Anne fra Drammen var nemlig et funn for sykehuset med sitt blide vesen, sin skjønnhet og sitt pågangsmot. Per Arne var en utadvendt kjekkas fra Oslo som studerte teologi ved Menighetsfakultetet. Men det ble de to, heldigvis. Og så viste det seg at Annes styrke trakk dem begge til oppgaver ved Modum Bads Nervesanatorium.
Per Arne ble sykehusprest, og føyet seg elegant inn i rekken av sykehusprester. Han viste seg så dyktig at han ble ansatt som leder av Institutt for sjelesorg. Det er bare slik at det Per Arne engasjerer seg i blir svært bra. Hans store fordel er hans utrolige kontaktskapende evner. Han møter mennesker med en vennlig direkthet som styrker deres selvaktelse, og da er det lett å få dem tent for det han selv brenner for.
Per Arne gjorde Institutt for sjelesorg kjent ut over hele Skandinavia, og det forbauset meg at han sluttet da alt så så lovende ut. Han flyttet til Grefsen, og startet et samarbeide med Jølsens Begravelsesbyrå – ja, et begravelsesbyrå - men samtidig hadde han en lærerjobb ved Menighetsfakultetet. Under tiden var han koblet opp til et studium i England. Nå ble min kontakt med ham uttynnet, men det var klart for meg at gutten ville noe.
Jeg skrev gutten med overlegg. For Per Arne har aldri prøvd å temme barnet, eller gutten i seg. Han er blid, vennlig og leken, ja og unormalt interessert i fotball.
Jeg oppdaget allerede da han var kandidat i det pastoralkliniske studiet at han hadde spesielle egenskaper. Under en av gruppesamtalene fortalte jeg ham at han minnet meg om Thorbjørn Egner i sitt forhold til ordene. Egner, som ble et nasjonalt ikon, på grunn av opplesningen av sine bøker i radioen, bør kunne være ditt forbilde, sa jeg til Per Arne. Jeg vet ikke om han brydde seg meget om det, men faktum er at han står i ferd med å bli et nasjonalsymbol på grunn av sitt forhold til ordene, og spesielt formidlingen av dem.
En viktig arena for ordene hans har vært Aftenpostens helgavis. Her har han nå i mange år skrevet friske artikler om temaer fra søndagenes tekster. Og klokt har han samlet og redigert de beste og gitt dem ut som bok ved samme forlagshus som eier og driver Aftenposten.
Så kom det helt store. og kanskje til nå det viktigste spranget. Etter to ganger å ha bli satt opp som bispekandidat, det første tapte han for en annen Dahl, det andre takket han nei til, ble han ansatte som byprest i Oslo. Han skulle dele sitt arbeid mellom Trefoldighets menighet, og Stortinget. Alle som følger med i hva som skjer i den kirken vet at prekestolen i Trefoldighet er blitt den viktigste i landet. Herfra taler han sitt enkle, men velformulerte budskap, så tidsaktuelt at endog durkdrevne politikere kommer for å høre ham, gang etter gang. Selv kongelige er å se i kirken av og til.
I går fylte han 60 år. Reidun og jeg var invitert til en uformell feiring som startet klokken 1200 og som strakk seg så langt inn i natten som folk gadd å være tilstede. Jeg dro alene. Det første som slo meg da jeg kom fram var alle bilene. Det andre var selve komplekse av gamle tømmerbyggninger med torv på taket. De var satt opp midt i skisporet vi pleide å benytte da vi bodde på ”Modum”, men komplekset av gamle hus så ut til å ha stått der bestandig. Anne og Per Arne hadde vel ideen, men en kjent arkitekten som har tegnet Instituttet for sjelesorg, og en entusiastisk laftesnekker, fikk sydd sammen det hele til et eventyrhjem, i beste Egner ånd. Inne i stuene var det stappfullt av mennesker. Da jeg ankom, ved ett-tiden, var alt talerne i gang med å skamrose ham. Jeg tittet meg rundt og gjenkjente en rekke kjendiser fra Kristennorge og noen til.
Koldtbordet var dekket i et partytelt på plenen. Her var det dekt på med raushet. Ei diger kake, den måtte være over en meter lang, pyntet med de skjønneste frukter, trakke til seg oppmerksomheten. Det var Anne og Per Arnes svigerdatters verk. Og hun er altså vårt barnebarn. Vi vet at hun har sin mor som forbilde og lærer. Snakker vi om prakt-kaker så er det til Karmøy vi må skjele.
Dette var en bursdagsfest helt etter Per Arnes smak. Raust, nesten overdådig. Jeg tror arkitekten, Kristian Schaug, følte seg oppstemt og glad da han så hvordan hjemmet han hadde tegnet, fungerte på en dag som denne.
I et portrettintervju som Vårt Land hadde i går kom Per Arne med en formulering som sank ned i meg. Han ønsket å vise veien til Kristus, men ikke stå i veien for ham. Avisens sjefsredaktør var å se blant gjestene.
Som gave fra oss fikk han et Andreasskap. Det ble han så glad for at han begynte nesten å grine. Dette skapet har gledet oss i snart femten år, og jeg er sikker på at det vil glede Anne og Per Arne i minst like mange år, for forbønnsemnene står i kø.
Mitt ønske for denne eventyrgutten er at han må få mange rike år fremover.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar