tirsdag, august 17, 2010

OLAV H. HAUGE

Det er ikke så mange lyrikere jeg har gjort til ”mine”. Jeg har før nevnt Jan Magnus Bruheim, fra Lom. Han var lett å forstå, for han skrev så enkelt, at selv det dype filosofiske alvor kunne begripes.
På min 77-årsdag fikk jeg av filosofen på Lillehammer en diktsamling av Oalv H. Hauge. Han skriver på nynorsk. Jeg dummer meg vel ut hvis jeg sier at jeg har problemer med å forstå ham. Han kan så mange finurlige ord som jeg tviler på at en helt alminnelig nynorsk språklig forstår betydningen av. Men hvis man jobber med ordets plassering i diktet aner man en betydning.
Olav H. Hauge bodde i all sin tid på en gammel gård høyt oppe fra selve Hardangerfjorden. Men her sugde (bedre med saug) han til seg kunnskaper fra hele verden. Han måtte være ganske språkmektig, for han oversatte lyrikk fra mange språk, også kinesisk. Dette begriper jeg ikke, for på kinesisk er selve måten å skrive, eller kalligrafere på en integrert del av lyrikken.
Jeg vil ikke påstå at han var depressiv i klinisk forstand, men at han var tungsindig er det vel ingen tvil om. Dette kommer fram i mange av de diktene jeg til nå har lest. At han gikk inn i mørket og hentet fram skatter av gull er bare en side av dette. Hvis jeg sammenligner ham med visse malere, som mange betrakter som gale, så går det fint an. De besitter et enormt mot, og skygger ikke unna ”galskapen”. De ser den i hvitøye (bedre kvitauge), går inn i den og kommer ut igjen med store kunstskatter.
Jeg kjenner ikke Olav H. Hauge så godt ennå at jeg kan si at det er hva han gjør, men det jeg har lest av ham til nå, kunne tyde på det.
Naturen var bakteppet til det han skrev. Men hvilken natur. Men leit ikke etter naturskildringer. Han brukte naturen i sin skapende tjeneste. Derfor ble aldri Olav H. Hauge en typisk norsk skald, selv om det er satt norsk musikk til mye av det han skrev. Nei, Olav H. Hauge var heller ikke bare europeer, han var internasjonal. Ja, kanskje noe av det viktigste vi har sendt ut i verden. Å bruke ordet eksportere blir for kommersielt.
Jeg tenkte jeg skulle sette ett av hans underfundige dikt inn i denne blogspotten, og har valg det om katten:

Katten sit
i tunet
når du kjem.
Snakk litt med katten.
Det er han som er varast i garden.

Han så på seg selv som en helt alminnelig arbeidskar. Det er vi andre som har et annet syn på ham. Han var et sensitivt menneske og utrolig var, men ”varast i garden” var katten. Han lullet seg ikke inn i slike tanker om seg selv. Han lot katten gå føre.
Her er et dikt om ”elden”

Heilag var elden Som i ditt hjarte brann. Dåre, som ikkje forstod, men prøvde å sløkkja han. Vatn bar du åt bålet, vatn og sand.

Audmjuk skulde du bede og dine hender nest: Herre, lat elden brenna, den heilage gjest. Lat meg til oske gløda til siste rest.

Dåre var du som ikkje stundi forstod. No kan du eta og drikka og sova i ro. Sløkkja kan du, men ikkje kveikja den heilage glo.

Noe å tenke på for den som mener å ha opplevd den hellige ilden. Var det vi selv som slukket den? I så fall kan vi med rette kalles dårer.

1 kommentar:

David Kvebæk sa...

Diktet om elden klarte jeg ikke å stille opp slik det skulle.