VESLE FRANS

Jeg har alltid vært fascinert av tiggermunken fra Assisi. Hans fromhet og hengivenhet til Gud grep meg sterkt da jeg var ung prest. Men det var vanskelig å leve etter hans fattigdomsideale når en hadde omsorgsansvar for en familie. Frans forlot jo sin familie, dvs barndomshjemmet. Jeg verken ville eller kunne forlate kona mi og de to guttene våre. Men fattige var vi, kanskje de fattigste i kommunen. Og det jeg lærte av det har vært nyttig visdom for resten av livet. En ting er inntekt. Noe like viktig er forvaltning. Og til god forvaltning hørte gaver til Guds rike. Reidun ble rene mesteren i å se hvilken ressurs det fantes i ei krone.
Under tiden i Kristiansand hadde jeg møtt fransiskaneren, pater Ronald Hölscher. Vi spiste ofte lunsj sammen på konditoriet Geheb og snakket om alt vårt engasjement. Nå viste det seg at sognepresten i Den Katolske Kirke hadde mange jern i ilden, jern som han selv holt brennende, og som han ikke måtte rapportere til ”systemet”. Han var en skikkelig etterfølger av den hellige Frans og var proppfull av kunnskap om den gamle munk. Jeg trivdes i hans selskap.
Da menigheten var vertskap for en samling av pastorer i Sør Norge var biskop Kaare Støylen invitert til å holde et foredrag om ekumenikk. Pater Ronald fikk vite det og spurte om han kunne få være tilstede under foredraget. Det gledet meg meget og jeg inviterte han på stående fot. Da jeg dagen før foredraget informerte om vår gjest ble det rabalder i rekkene. Noen ville avvise ham. Noen ville trekke seg i protest. Jeg selv ble overrasket over hvilke negative følelser noen av mine kolleger hadde mot Den Katolske Kirke. Men jeg sa: ”Pater Ronald er min gjest! Så får dere forholde dere som dere vil til det faktum.” Ingen trakk seg! Under kaffepausen var det motstanderne som flokket seg om fransiskanermunken. Pater Ronalds åpenhet, vennlighet og imøtekommenhet som fjernet all motstand. Under det besøket fremmet pateren en sann ekumenisk ånd og presenterte sin kirke ved en trygg og kjerlighetsfylt væremåte.
Da pater Ronald skulle slutte, og flytte til Enerhaugen i Oslo, inviterte han sine venner blant prelatene i Kristiansand til avskjedslunsj. Vi ble mange. Under velkomstdrinken sa pateren at de selvsagt serverte mineralvann, om jeg ønsket det. Til lunsjen ble det servert vin, og jeg var den eneste som drakk mineralvann. Under ettersjenken var jeg litt uoppmerksom og en hollandsk pater skjenket vin i glasset mitt. Hva skulle jeg gjøre? Be om brus? Jeg hadde jo avlagt et slags avholdsløfte da jeg ble ordinert. Om jeg nå tilrev meg oppmeksomheten ved å be pateren bytte vin med brus, ville jeg skape en stemning av forlegenhet. Så der og da debuterte jeg som vindrikker. Jeg ble ingen dranker, men jeg liker et glass vin til god mat.
Da jeg kom til Oslo møtte jeg på nytt pater Ronald. Han var den samme, vennelige person som før. Han hadde det aldri travelt og lyttet med innlevelse til alt jeg fortalte ham. Til hans 70 årsdag sendte jeg ham et lite bilde jeg hadde malt, det var av Frans da han prekte for fuglene. Som takk sendte han meg flere bøker om den hellige munken fra Assisi.
Pater Ronald døde i januar 2009, 81 år gammel, i sitt kloster i hjemlandet. Men i mitt minnealbum er han fremdeles den lille Frans med det store hjerte. Han fortalte at det fantes en vei også for meg inn til brorskapet han tilhørte, selv om jeg var gift og familiefar. Jeg smilte til ham og sa: ”Vi får være brødre uten en slikt brorskap”. ”Ja, selvfølgelig”, svarte han og smilte kjærlig. Han var et godt menneske, ett som jeg aldri kan glemme.