Vi har drukket vår ettermiddagskaffe ute på terrassen, og etterpå slappet av i våre gode liggestoler. Himmelen er klar og blå med noen spredte skydotter på, men de løser seg opp fortere enn jeg hadde trodd. Temaet for samtalen vår er Margrethe Munthe og alle hennes barnesanger. Reidun, som skal ha klassefest til høsten vil lage et sanghefte med barnesanger de lærte på barneskolen. De fleste vi kommer på er skrevet av denne forunderlig frodige barnesang-forfatteren, som noen radikalere har gitt miskreditt, men som lever iblant oss den dag i dag. Vi kan ikke feire en bursdag uten å synge: ”Hurra for deg”.
I løpet av samtalen kom vi inn på sangen ”Vi har ei tulle”. Da får jeg minner fra prestetjenesten. En frikirkeprest ”måtte” være tilstede ved alle samlinger som hadde en viss tilknytning til kirken. Damene forventet at han skulle delta i samtalene og holde andakt, helt til slutt. Ærlig talt var ikke dette de mest oppløftende og oppmuntrende samvær som jeg husker med glede. Men, de var uunnværlige for økonomien. Dess flere, dess bedre. Men for en ung prest var de kvelende.
En kvinneforening husker jeg likevel med en viss glede. Vertinnen var et elskelig, og meget dannet eldre menneske. Hun elsket sang og musikk, og i hennes familie var det mennesker som preget byen med sine kunnskaper og aktiviteter. Fru Erikstad het hun. Hun bodde i et skjønt lite hvitt, sørlandshus, ikke langt fra den vakre byparken, Ravndalen, som general Wergeland fikk anlagt. Stuene var velutstyrt med møbler og nips som sto helt i stil med huset for øvrig.
Fru Eriksen, som ledet dette foreningsmøte, spurte om jeg ville være så snill å spille litt på piano. Hun var godt orientert om mine brødres musikalske plassering i samfunnet, og nå utfordret hun meg. Det var det samme hva jeg sa om mine musikalske handikaps, hun trodde ikke på meg.
Vel så satt jeg meg til piano og innledet med følgende historie, som forøvrig er sann. Før jeg kom til verden hadde mine foreldre ønsket seg ei jente, ei lita tulle med øyne blå. Far elsket melodier som gikk i mol og han lærte meg denne sangen. Vel, så spilte jeg den til alles glede. Men de ville ha mer musikk, og jeg fortalte da at da jeg gikk på barneskolen lærte vi en nasjonalsang som het; Blant alle lande i øst og vest. Om damene ville jeg skulle spille den? Svaret var et rungende Ja! Vel, jeg hadde lært å spille en annen toneart og la i veg. Damene klappet og ville ha mer. Jeg fortalte da at da jeg kom med i det kristne ungdomsarbeidet fikk jeg lære en frisk ungdomssang som het; På Jesu side i ungdoms år. Og damene klappet og jeg bukket og trakk meg tilbake til plassen min.
Fru Eriksen kommer bort til meg og takker hun også, men hun føyer til: Jeg syns disse melodiene minnet svært mye om hverandre, jeg Kvebæk. –Nei, syns De det fru Erikstad? Da har De faktisk avslørt meg. Jeg kunne bare denne ene melodien forstår De, men når den fikk tre forskjellige sangtekster så håpet jeg ingen ville merke det. De er da en ordentlig skøyer, pastor Kvebæk, svarte hun og smilte bredt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar