ET SELVPORTRETT

Det traff meg midt i ansiktet, egentlig midt i sjela, i det jeg gikk ut av hoveddøra -: signaleffekten fra blomsterprakten ved inngangen til huset vårt. Og jeg sa det halvhøyt: Det er et selvportrett! Et meget vakkert selvportrett. Og hvem har malt det? Jeg maler bilder på lerret, men sjelden selvportrett. Ikke alle synes det jeg maler er vakkert engang. Men alle blir overveldet av skjønnheten de møter i Reiduns hage. Her om dagen stanset en tilreisende og sa: ”Noe så vakkert! Men dette er ikke blitt til av seg selv!” ”Nei det krever litt innsats”, svarte hun, min kunstnerkollega.
All ære for en vakker og velstelt hage er hennes, og hennes alene. Før fikk jeg en sviende dårlig samvittighet da jeg så henne bøyd over bedene , eller med riva i hendene. Nå har jeg ikke det lenger, for hun har aldri klandret meg eller vist skuffelse over mitt handycap. Tvert i mot oppmuntrer hun meg til å drive med det jeg kan. Og hva kan jeg annet enn å kline maling på et tøystykke og hamre tanker ned på et skrivetastatur?
Og nå er Hanna her. Hun kom, og erobret sentrum i hjemmet vårt før vi fikk blunket tre ganger. Desimeter for desimeter av hus og hage erobrer hun og legge hun under seg som en gammel hærfører. Alt er Hannas, og det gjør oss lykkelige. Nå ser vi, om og om igjen, at ”Vertshuset De Gamles Gleder” er riktig navn på huset. Vi gamle gleder oss som barn når barna med sine familier booker seg inn i ”vertshuset” for noe sommerdager. Og nå er det barnebarnas tur, etter hvert som de etablerer seg med egne familier.
Vi elsker vår store rododendron som blomstrer i overgangen mai-juni. Det brer seg stadig lenger og lenger utover, og dekker nå mer enn 50 m2. I år var den dørgende full av blomster. Vår datter Anne Kristin har utfordret meg til å male den. Jeg stilte opp et digert lerret på staffeliet og tegnet med kullstift oppriset til det jeg så for meg som et stort og vakkert bilde. Men etter noen uker var de skjønne blomstene forsvunnet til fordel for nye skudd i vare, lysegrønne nyanser. Ente må jeg ty til minnet, eller vente til neste vår, før jeg går videre.. Hadde jeg vært en ekte impresjonist, ad modum Claude Monet, ville jeg ha malt bilde ferdig på én dag, vått i vått og i et frenetisk tempo, for å fange sollyset som ligger flyktig sprayet over planten. Den populære maleren snek seg som en jeger inn på byttet/motivet og angrep det hurtig. Hadde solen flyttet seg for langt, merket han av stedet for staffeliet, og var tilbake på samme sted, og på den tid hvor lyset tjente ham best.
Frodige, blå planter velter ut over hellegangen og dufter hva de heter – nemlig lavendel. Og innenfor står de hvite rosene som kaskader opp mot den rørosrøde veggen, og klaser med knallrøde roser skaper de skjønneste synsinntrykk.
Og alt dette, og mye, mye mer danner et portrett av min skjønne kollega som jeg er oppriktig forelsket i.

Bilde øverst er ikke en rododendron, men ei prestegårdsrose som jeg foreviget før den endte sine dager under utbygging av Gardermobanen. De første årene vi bodde her ville den ikke blomstre. Men da vi plantet en mandarinrose i dens umiddelbare nærhet ble den ”veldig sjalu” og siden var den dørgende full av blomster, "Du må´kke komme her og komme her!"