STEKT SMÅMAKRELL

På samme måten som man komponerer et maleri, komponerer man et musikkstykke. Ord og faguttrykk er påfallende like i begge områdene.
Spørsmålet er om man kan komponere matretter etter de samme prinsipper? Gode kokker er matkomponister, og noen er helt suverene ekvilibrister. De sjonglerer med smaker så trygge som en linedanser.
Jeg leser en bok av pseudonymet Kimmerige, som skriver matspalter i Morgenbladet mot slutten av hver uke. I dag leste jeg at han skrøt kokken Stiansen opp i skyne for hans bok om hverdagsmat. Derfor fant jeg fram boken - som er en julegave fra Lillehammergjengen - for nå vil jeg servere fruen stekt makrell.
Det er en utrolig herlig sommerrett som vi ikke har for ofte på menyen. Vi forspiser oss lett på denne smakssterke fisken.
To små makreller, eller pir kan man vel kalle dem, gir fire fine fileter. Disse tørkes med kjøkkenpapir. To av dem legges i en teflonpanne – bruk en skje god olje og en skje godt smør til stekingen– og legg filetene med skinnsiden ned. Strø salt på og kvernet pepper. Legge et godt lag med hakket persille oppå, og legg de to andre filetene oppå der igjen, kjøttside mot kjøttside. Etter fire fem minutter snur du de hele stekestykkene og steker dem like lenge på den andre siden. Dette liker vi å spise med gode poteter og rømme, og selvsagt en frisk agurksalat til. Enklere kan ikke en sommermiddag komponeres. Har man behov for dessert serveres en iskald rabarbrasuppe.
Småmakrell minner meg om en fisketur i Toppdalsfjorden. Det var yngstemann, kanskje 9 år, og jeg som hadde utrustet oss med nistemat, ei hekle og et bånnsnøre. Båten, en liten robåt, lånte vi av en snill mann i menigheten.
Været var greit da vi kjørte hjemmefra, men jeg hadde tatt med meg min digre, sorte regnfrakk for sikkerhets skyld. Jeg rodde med langsomme åretak. Ingar satt på tofta vis a vis med snøret ute, men fisken beit ikke. Plutselig kom ei skur. Frakken kom på i en fart, og Ingar flyttet over til tofta mi og gjømte seg under frakken. Nå lå vi stille og gutten satt og nappet litt i snøret. Plutselig skvatt han til å ropte: ”Far, det nipper, nei napper!” Så dro han ivrig snøret inn. To stk. pir ble dagens fangst. Vi var forsnøyd med det. Fisken ble filetert og stekt straks etter hjemkomsten. Og fra da av syntes gutten at fisk var veldig godt.
Nå er han gift den karen, har kone og to gutter og hytte i skjærgården, der makrellen går i stimer og seien piler rundt holmer og skjær og hvor det er strøm i vannet, og krabber kan man plukke på rura så mye man har tålmodighet til. Hva med båtene ved brygga? De går litt for fort for harpa, og alt for fort til å konservere sommerminner fra fisketurer i regnvær.
Fint var det, og godt smakte det og fortsatt er det høysommer.