HANNA KOMMER!

Hanna er nr. én. Vårt første og foreløpig vårt siste oldebarn. Mellom Hanna og oss befinner det seg to par besteforeldre, over seksti mil og et massivt fjellparti. Det skal sannelige noe til for ei jente på to år å ha klare forestilinger om slikt.
Pappa´n er på jobben. Mamma’n går på lærerskolen og Hanna selv, hun går i barnehagen. Foreldrene hennes har kjøpt en liten villa i Vedavågen, et steinkast fra sjøen, som de har satt i stand for et godt liv i kjernefamilien. Og Vedavågen ligger på ei langstrakt øy, som fungerer som en karm, eller skjold for folk i Haugesund mot Atlanterhavets dønninger.
På Karmøy har Hanna arvet en meget sentral plass i to store familier, og hun benytter enhver anledning til vise dem alle hvor, og hvem som er, verdens midtpunkt. Og blir hun bedt om å synge en sang gjør hun det med et engasjement og en intensitet som forbløffer. Og sanger kan hun. Ganske mange også. De fleste er søndagsskolesanger med armbevegelser. Hannas mamma sendte meg en videosnutt på mobiltelefonen min, som jeg har arkivert og som spilles av så snart jeg har en anledning.
I skrivende øyeblikk pakkes deres nye Peugeot, og om litt er mor og far og Hanna på vei til Lillestrøm. Og her, i ”Vertshuset De gamles Gleder” er gjesterommet gjort i stand med senger til dem alle, også til dukka. Menyen er klarert, og huska med de lange tauene er justert (Hanna vil nok kalle huska for føysa!), og markjordbærene er ikke plukket de siste to dagene (hun skal visst ha sansen for denne skjønne villjordbærsmaken, Hanna).
Men, og det er litt vanskelig å være innstilt på, vi kan nok ikke vente at hun vill springe oss i møte og kaste armene rundt halsen vår. Vi kan faktisk ikke vente at hun vil kjenne oss igjen. Og oldeforeldre må ikke gå rundt å tro at de er levende tilstede i et oldebarns verden. Og da jeg prøver å innynde meg hos henne ved hjelp av telefonen må jeg bare erkjenne at for Hanna er tantene i barnehagen så mye, mye nærmere. Det er kjedelig å snakke med oldefar. ”Jeg kjenner ikke den, rustne, rare stemmen som diller med meg!”
Spørsmålet er, hva vil skje når de går ut av bilen her hvor vi bor? Har Hanns foreldre forsøkt å skru opp den lilles forventninger. Hvordan vil hun reagere? Jeg har gjort den erfaring med barn at et intenst og begeistret engasjement fra de voksnes side skremmer barnet, eller gjør det sjenert. Jeg kommer nok til å ha en lav profil slik at Hanna blir nysgjerrig og får det nødvendige overtaket på meg.

Her - på bildeøverst - er hun i Dyreparken, og vitalt tilstede midt mellom Momo, tante Thea Renate og onkel Daniel, og mamma og pappa. Samme hva. Jeg lengter meg skakk etter å møte Hanna .