Far var, som jeg har skrevet tidligere, usedvanlig musikkbegavet. Han bygde opp og ledet et kor i menigheten han tilhørte, men møtte motstand blant de ledende brødre som mente gitarspill i ¾ takt var mer ønsket av ”ånden”. Dette gikk inn på far, som etter en tid begynte musikkundervisning for barn og ungdom. Den første gruppa ble kalt ”Salem-musikken” og besto av ledernes egne sønner og gutter fra Fet, Strømmen og Lillestrøm.
Flere av dem ble rasende flinke, deriblant min lillebror – Erik, som ble profesjonell musiker med kapteins grad i Hærens Brigademusikk, og leder av Torshov Skoles Musikkorps i mer enn tretti år, og tilbørlig hedret med mange utmerkelser, bl.a. Kongens Fortjenestemedalje i gull.
Barn sto nærmest i kø for å lære å spille hos far. Og de ble yngre og yngre med årene. Far startet et nytt orkester, et søndagsskole-orkester, med det fine navnet ”Frimodig”. Og nå ble det orden på tingene. Alle fikk et instrument å spille på. Far var en sann mester i å skaffe instrumenter til orkesteret. Penger fikk han av en støtteforening bl.a. til uniformer, men de fleste messing-instrumentene kjøpte han for egne penger. ”Frimodig” ble nedlagt da far døde i 1968. Mellom 30 og 40 instrumenter ble samlet inn.
Mine tre brødre, Harry, Willy og Erik ble alle musikere. Harry toppet sin karriere som professor ved Høyskolen, Erik som musikkaptein og orkesterleder. Willy valgte å bli frisør, men om han har store musikere sagt at han var kanskje et av de største fiolintalenter vi har hatt her i landet. Han spilte i flere symfoniorkestre.
Så hvorfor ble ikke jeg musiker? Om det var et tappert forsøk på å motivere meg, eller sannheten, vet jeg ikke, men jeg liker å tro det siste, for han sa: ”Du burde valgt musikken, gutten min, for du har det største talentet!” Smigrende, hva? Jeg gjorde et tapper forsøk, skal vite.
Far hadde oppsporet et cello som var til salgs. Den var etter gamle lærer Grimeland. Den kunne jeg få kjøpt for 110 kroner, men jeg måtte hente den selv. Jeg hadde selv 100 kroner i sparepenger, og fikk låne 10 av min far. Det var like før jul og kakelinevær. Jeg trasket ivei i snøslapset fra Nerdrum til Fetsund, over Fetsundbrua, vider opp Roveveien, Forbi ”Dammen” og nesten opp til der Ekebergs Fabrikk nå ligger. Opp til høyre for veien lå huset. Jeg forsøte å huske alt det mor hadde lært meg. Jeg banket på, bukket dypt da døren ble åpnet og sa: ”Jeg skulle bare hente cello’n!”. Damen bød meg ikke inn, ba meg vente utenfor og gikk inn og hentet det digre instrumentet som lå i en brun pose uten hank. ”Har du penger?”. Jeg hetet fram pengene og ga dem til damen og sa: ”Vær så god”, og så fikk jeg celloen.
Jeg var liten og sped, den neste minste i klassen, og instrumentet var stort og vanskelig å håndtere. Dessuten hadde jeg fått streng beskjed av far at jeg ikke måtte sette det fra meg i snøen. Det måtte ha vært et kostelig syn å se meg bære denne børa på alle tenkelig og utenkelige måter. Og sikkert aller gøyest da jeg plutselig måtte tisse. ”Hva gjør jeg nå?” Tenk om noen hadde vært så klok og fortalt meg at nederst på instrumentet kunne man skru fram en lang stålpigg på ca tretti centimeter. Da ville jeg kunne hvilt meg flere ganger, og funnet fram tissemann i tide. Ikke visste jeg om denne hemmeligheten, og ikke turte jeg sette fra meg cello’n, så eneste mulighet var å la vannet gå – i buksa. Fra da av husker jeg ikke mer av veien. Jeg var vel redd at noen skulle se den våte flekken. Trolig var det meste tørket før jeg ankom ”Løvheim”.
Det vanket ros, ja. Og far hadde allerede kjøpt cello-skole og ordnet undervisningstimer. En kveld i uka gikk jeg til ingeniør Blakstad, far til patruljeføreren min, og her fikk jeg de første leksjonene i det edle cello-spill. Men så en gang ble han kraftig irritert over en uren tone, forårsaket at min bitte lille lillefinger ikke kom riktig ned i posisjon (det var jo ingen barnecello jeg hadde kjøpt). Irritert presset han fingeren ned i riktig posisjon. Det gjorde vondt. Jeg møtte ikke opp til neste time, og alle mine og fars skjønne drømmer om cellokarriere stanset der og da.
Da far forsto at slaget var tapt ønsket han å ta hånd om instrumentet. Han sa: ”Fikk du ikke penger av meg til å kjøpe cello’n?” ”Jo, svarte jeg. Ti kroner. Se her har du dem. Men cello’n er min. Den har jeg selv betalt hundre kroner for, og båret fra Roven til Nerdrum!” Så ble det med det.
Instrumentet har fulgt med meg gjennom hele livet. For innerst inne bar også jeg på et ønske om en gang å lære å spille på et instrument. En gang ba en orkestermusiker fra Trøndelag om å få låne celloen. Han hadde hørt det var et så fint instrument. Etter en måned eller to kom han tilbake med celloen og sa: Æ kun da itj bruk cello’n. Det var da for my lyd i’n, sjø!” En bedre attast skulle man leite lenge etter.
Celloen har fått nye klær nå, men jeg foretrekker å ha den avkledd. Den står på sin jernpigg og kråer seg mot det røde franske tapetet inne i spisestua, og er bare vakker i sine skjønne, svungne former. Denne gamle damen har eksistert i tre hundreår. Det er ingen Stradivarius, men at det er et instrument av ypperste klasse er ikke bare noe jeg tror, men som forstandige fagfolk har uttalt.
Nå har vi fått en prest til vår menighet som spiller cello. Det hadde vært gøy å kunne stille opp i en slags pastoral celloduo med ham. Men, dessverre, cellotoget mitt er gått for lenge, lenge siden.
Har du tid til syv minutter med fornøyelig cellospill så klikk deg inn på adressen nedenfor. God fornøyelse.
http://video.google.com/videoplay?docid=6627904867875032821
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar