MY NAME IS HANNA. I LOVE YOU.

Oldemor og Hanna.

Jeg tror det er tante Henriette som har lært Hanna disse to viktige setningene.
Som nevnt tidligere ventet vi besøk av Hanna og hennes foreldre. Nå har de vært her! Å – hvilken salighet. Å – hvilken glede. Fra morgen til kveld har dette nurket av et menneskebarn gått omkring og sjarmert oss i senk.
Du kan oppfatte dette som en oldefars uhemmede skryt, men faktum er at to og et halvt åringen har snart et helt utviklet språk, som hun bruker, men bare når hun vil. Og er hun sammen med bare én av oss, så vil hun det meget gjerne.
Selvsagt ler hun for det meste. Men hun kan sannelig også grine, som i en følgende situasjon for eksempel: ”Får jeg ikke sukker på (riskremen) så skriker jeg!” Ja, hun forsår utmerket hvordan hun kan bevege vår hjerter i den retninger som hun gjerne vil. Men det er vår respons hun vokser på. Selvsagt får hun sukker på, men betingelsen er at hun må strø den på selv. Tor du hun benytter seg av anledningen og pøser på? Å nei, hun har sine grenser, og begrenser mengden selv. Hun gjør som hun vil, og så får det bare ikke hjelpe at det er presis det samme som mor og far vil. Hun har alt lært å stemple noen verdier med sitt eget ”Hanna-stempel” som ligner på en prikk det stempel som mor og far bruker. Respekt for felles verdier må læres tidlig.
Nå har de pakket Peugeot’en og startet hjemturen, men etterlater seg ikke et tomrom. Fortsatt er hjemmet vårt fylt av den deilige, nesten hellige, atmosfæren som de tre bidro meg under sine feriedager her hos oss.
Øverst er et situasjonsbilde som viser oldemor og Hanna som snart har plukket 3 desiliter markjordbær. Hanna spiste opp hvert bidige bær uten å få vondt i magen. Og daglig modnes det mange fler. Det vil det forsette med til langt ut i september.
Slike besøk gjør oss styrtrike.